Ansatte

Mobbing i barnehagen
I barnehagen har ikke begrepet mobbing vært brukt i særlig grad. Vi snakker om barn som ikke får være med på leiken, vi snakker om erting, dytting og biting. Vi snakker om utagerende barn, og forsiktige barn. Hvilke ord vi bruker styrer hvordan vi tenker, og hva vi ser etter. I den seinere tid har det vært økt fokus på mobbing, særlig i skole, og også i økende grad i barnehagen. Politikere, fagfolk og forskere har begynt å snakke om mobbing eller mobbeatferd i barnehagen.
Vi blir overrasket, mobbing i barnehagen finnes det?
Er det slik, at fordi vi ikke bruker begrepet mobbing så ser vi i mindre grad mobbingen i barnehagen?  Det å få et tydelig innhold i begrepet mobbing i barnehagen er viktig for at de voksne skal være i stand til å forhindre at mobbing skjer, og være rustet til å stoppe mobbing.
I forskningsprosjektet «Hele barnet, hele løpet, mobbing i barnehagen» ble det utarbeidet en definisjon rettet mot barnehagekonteksten med vekt på små barns behov for, og avhengighet av tilhørighet i fellesskapet.

«Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne, og eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet» (Lund, I. red, Helgeland, Kovac, Nome, Cameron, 2015)

Det er alvorlig når et barn ikke opplever å høre til, og være betydningsfull for barnefelleskapet!
Opplever barn i barnehagen å ikke høre til? Ser vi voksne det? Våger vi å tenke at voksne utøver handlinger som krenker barnet? Voksne skal beskytte barn.

Det kan være vanskelig å trekke skillelinjen mellom det som er vanlige hendelser som oppstår i barnefellesskapet, og det som er mobbing. Det er nok ikke et klart skille for barnet, ei heller for oss voksne. De fleste barn vil oppleve ubehagelige situasjoner, som en del av det å være i et barnefellesskap. Barn vil kunne oppleve å ikke få være med, å bli ertet og eller å være i konflikter med andre barn.  Når det er balanse i maktforholdet og de negative handlingene går begge veier eller stoppes av den ene, så vil vi ikke kalle det mobbing.

Noen barn har større utfordringer mht til å styre aggressiv adferd enn andre barn, uten at de er mobbere. De vil kunne gjøre negative handlinger mot andre barn, fordi de ikke enda har lært å kontrollere impulser eller styre sine handlinger. De er ikke bevisste på at de vil stenge noen ute, eller at de vil plage andre barn. Først når barna er eldre vil denne bevisstheten bli knyttet til handlingene, og vi kan forstå det som mobbing.

Forebygging

Å skape et positivt miljø for både det enkelte barn og grupper er avgjørende for å forebygge mobbing i barnehage. Pedagogisk leder har det daglige ansvaret for barnegruppens psykososiale læringsmiljø. Hun/han har ansvar for å veilede de andre ansatte til å virkeliggjøre et mobbefritt miljø. Styrer har det overordnede ansvaret for at mobbing blir tematisert i årsplan og oppfulgt av de ansatte gjennom planmessig arbeid. Den nye rammeplanen for barnehager peker tydelig på vårt ansvar; «Å bidra til at alle barn som går i barnehage skal få en god barndom preget av trivsel, vennskap og lek, er fundamentalt» Rammeplanen sier videre at barnehagen skal forebygge krenkelser og mobbing.

I det forebyggende arbeidet er det viktig at barnehagene jobber med:

Bevisste voksene

BEVISSTE VOKSNE

Som voksen i barnehagen må du være bevisst på hvordan du møter det enkelte barn og barnegruppen. Hvordan du velger å møte barna har innvirkning på relasjonen mellom dere. Ved å bruke den autoritative voksenstilen, som innebærer voksne som er varme og anerkjennende, samtidig som de tar styring når det trengs, ved å sette tydelige grenser som formidles gjennom positive forventninger, vil du oppleve at barna får tillit og trygghet til deg. Implementeringen av denne voksenstilen er samfunnets uttrykk for satsing på tidlig innsats.

Autoritativ voksenstil påvirker barnet generelt i en positiv retning og det gjelder også barn med utfordrende atferd. Barnet mottar det som handler om krav og forventninger i en atmosfære som er preget av varme og tillit. Den varme og grensesettende voksne arbeider bevisst med å utvikle gode relasjoner til barnet og viser en aksepterende holdning.

Gjennom perspektivtaking blir den voksne bedre i stand til å forstå og imøtekomme barnets behov. Det handler om å kunne se omgivelsene med barnets øyne og kunne sette seg inn i barnets tanker, følelser og ønsker. Dette gir barnet følelsen av at de voksne virkelig bryr seg, at de voksne ønsker kontakt og det bekrefter barnets egenverdi.

Pianta (1999) bruker begrepet «banking time» og det handler om den voksnes kvalitetstid i samvær med det enkelte barn. Banking time er de gylne øyeblikk gjennom dagen hvor det etableres en helt spesiell god og varm atmosfære mellom barnet og den voksne. Et eksempel på det kan være: Å gjøre hyggelige ting sammen og delta i de aktivitetene som barnet er interessert i. Vis glede og bruk humor sammen med barnet. Følg barnets initiativ, da opplever barnet at du er interessert og at du bryr deg om det og deres interesse.

Barn trenger å oppleve seg anerkjent og forstått. Vi må sette ord på det vi ser og hvordan vi opplever barnets personlighet. Barnet skal bli sett, hørt og behandlet som et subjekt. Vi skal ha fokus på hva barnet KAN, se etter det positive, finne barnets interesse og motivasjon. Bekreft barnet for det de gjør og sier.

Berit Bae sier: «Anerkjennelse er en væremåte eller holdning, og ikke en kommunikasjonsteknikk. Å forholde seg anerkjennende innebærer å kunne ta i bruk hele seg – både følelser og intellekt. Det er ikke snakk om ytre håndgrep eller teknikker, men noe som må komme innenfra.» (Lund & Helgeland, 2016).

Du som voksen må se den andre, barnet, til forskjell fra å ikke se barnet. Det er viktig at du setter ord på barnets positive egenskaper. Barn er forskjellige og har ulike utfordringer. Denne «annerledesheten» skal vi også anerkjenne. Vi skal anerkjenne verdier og levesett som er forskjellig fra våre egne verdier. Barnehagen skal ha en inkluderende holdning og alle barna skal føle seg som en del av det sosial fellesskapet. Har de voksne i barnehagen denne forståelsen av anerkjennelse, danner det grunnlaget for en anerkjennende praksis i barnehagen.

Kilde:

Kompetanseløft i barnehagen av Pål Roland, 2015

Mobbing i barnehagen, anerkjennelse som forebygging av Ingrid Lund og Anne Helgeland, 2016

Anerkjennelse

ANERKJENNELSE:

Det er alltid de voksne som har ansvar for relasjonene i barnehagen – alltid, uten unntak. Barn trenger støtte og veiledning fra voksne for å finne ut av hvordan de kan etablere vennskap, og hva de skal gjøre når konflikter oppstår. I barnehagehverdagen vil barn oppleve å bli utestengt fra lek, det vil bli sagt stygge ting og noen blir lei seg. Det er en del av det å «finne ut av det» med hverandre. Når vi snakker om mobbing eller mobbeatferd, snakker vi om barn som gjentatte ganger utsettes for negative hendelser fra andre i lek og samspill, der barn opplever å ikke være en betydningsfull person i fellesskapet. Anerkjennelse er viktig både med tanke på forebyggende arbeid mot mobbing, og som innfallsvinkel i arbeidet med relasjoner når mobbing skjer. Her snakker vi ikke om en metode, men grunnleggende holdningsarbeid blant de voksne i barnehagen. De voksne må endre holdning og handling for å forebygge mobbing.

Anerkjennelse er ikke en kommunikasjonsteknikk vi kan lære oss mekanisk, men det må ligge i den voksnes personlighet og virke naturlig for barnet. Anerkjennelse er når barnet erfarer at voksne gjør alt de kan for å ta barnets opplevelser, tanker og følelser på alvor – gjennom å lytte, forstå, akseptere, tolerere og bekrefte.

Begrepet speiling av budskapet er også sentralt når vi snakker om anerkjennelse. Ikke bare ordene som er sagt blir gitt tilbake, men også følelsen som blir formidlet, matcher det som barnet uttrykker (Stern, 2003). En kan lære seg å bekrefte budskap rent mekanisk ved å skru på et empatisk ansikt, nikke på de rette plassene, men likevel ikke anerkjenne. Det er dette Berit Bae tar med i sin definisjon av anerkjennelse; det er ikke en kommunikasjonsteknikk, men en væremåte eller holdning (Korsvold & Bae, 2011)

Når et barn forteller den voksne om gjentatte negative hendelser knyttet til for eksempel utestengelse av lek, er det tre forhold som må være tilstede fra den voksnes side:

  • Delt oppmerksomhet (vi ser etter det samme) Når et barn gir et budskap gjennom kropp eller ord, prøver den voksne å finne barnets oppmerksomhet og retter seg inn mot det. Når for eksempel et barn forteller om en mobbe episode, er den voksnes væremåte og spørsmål preget av åpen nysgjerrighet og ikke forutinntatte holdninger.
  • Deling av intensjonen (vi vil det samme). I dialogen med barnet viser den voksne at de ønsker å støtte barnet i å bli inkludert.
  • Deling av følelser (vi føler det samme). Her ligger den voksnes evne til å kommunisere følelser, både egne og andres. Når barn blir ekskludert fra fellesskapet, er det helt nødvendig at det snakkes om følelser for at barnet skal kjenne seg anerkjent. Noen barn har et språk for følelser, andre har det ikke, fordi de ikke er blitt møtt på egne følelser og/eller fordi de ikke har lært et språk for de ulike følelsene. Da blir det ekstra viktig at barnehagen har en praksis der følelser har en sentral plass.

Når et barn vil dele en opplevelse, er de avhengig av at den voksne vil ta imot. Barn vil som regel samarbeide, men opplever barnet gjentatte ganger at de vil dele, men blir ikke møtt, vil de miste motet og droppe å dele opplevelsen.

Når vi bekrefter barn kan det være en misforståelse at vi alltid må være enige i det som formidles til oss voksne. Vi kan gå i fellen at vi blander anerkjennende kommunikasjon med det å tilfredsstille den andres behov for alltid å ha rett. I anerkjennelse er det ikke snakk om å ha rett eller galt, men det handler om å ta barnets perspektiv, bekrefte at en har sett og hørt, og i første omgang legge bort fortolkninger. Du skal ikke «jatte med» barnet, men ta opplevelsen på alvor.

To eksempler:

Thomas 5 år kommer inn fra uteleken, og gråter idet han setter seg på benken i gangen. Anette (pedagog) er på vei inn på avdelingen, men stopper opp (går ikke bare forbi) når hun hører Thomas gråte. Hun setter seg ned på huk og tørker tårene med skjorteflaket på blusen sin (en bekreftelse på at hun har sett tårene og gjerne vil trøste).

Anette: «Hva er det som har skjedd, lille venn?» (rolig og trygg stemme som bekrefter interesse, som viser at hun lytter til det hun ser. Gjennom spørsmålet viser hun at hun gjerne vil høre mer for å forstå hva som har skjedd.)

Thomas: «Jeg gikk bort til Petter og Kari i klatrestativet, og de sa at jeg måtte gå bort.»

Anette: «Sa de at du måtte gå bort?» (Speiler det som er sagt i en spørrende tone for å sjekke ut om hun har hørt riktig)

Thomas: «Mmm»

Anette: «Det høres ikke noe greit ut» (forståelse for at dette er vanskelig)

 

Det står i sterk kontrast til dette:

Thomas 5 år kommer inn fra uteleken, og gråter idet han setter seg på benken i gangen. Anette (pedagog) er på vei inn på avdelingen, ser Thomas gråte og blir stående, og sier med en lettere utålmodig stemme:

Anette: «Hva er det som har skjedd igjen nå da?» (Kan lett tolkes som: alltid noe galt med deg!)

Thomas: «Jeg gikk bort til Petter og Kari i klatrestativet, og de sa at jeg måtte gå bort.»

Anette: «Da er det bare å si at de må slutte med det der» (ingen bekreftelse på budskap, men ansvar tilbake til Thomas som selv må si ifra).

«Alle som vil kan være i lekestativet»

 

Bagatellisering av barns opplevelser skaper gode vekstvilkår for mobbing. Å lytte til barns opplevelser gjennom atferd og språk er nødvendig for å avdekke sosiale prosesser på avveie. Bekreftelsen er et åpenbart tegn på at vi er interessert i å lytte til barnet, finne ut hvordan barnet opplever det akkurat her og nå. Vår bekreftelse gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon gir barnet en opplevelse av at det er betydningsfullt og viktig for oss. Denne formen for kommunikasjon er avhengig av at vi ikke gjemmer oss bak unnskyldninger som fraskriver oss ansvaret for relasjonene i barnehagen.

Kilde:

Mobbing i barnehagen, Anerkjennelse som forebygging av Ingrid Lund og Anne Helgeland, 2016

Sosial kompetanse

SOSIAL KOMPETANSE

Det å jobbe med sosial kompetanse i barnehagen er svært viktig for å forebygge mobbing.  Rammeplan for barnehager sier at sosial kompetanse innebærer å kunne samhandle positivt med andre i ulike situasjoner og avpasse sin atferd etter den sosiale konteksten. Sosial kompetanse er en forutsetning for å fungere godt sammen med andre og omfatter ferdigheter, kunnskaper og holdninger som utvikles gjennom sosialt samspill.
Sosialt kompetente barn kan klare å stå imot mobbing, de kan stoppe de som mobber, og de kan la være å delta i mobbing. Forskning viser at barn som utvikler sosiale ferdigheter i barnehageårene har mindre psykiske problemer og bedre sosial tilpasning ved ti års alder enn barn som mangler den tidlige sosiale kompetansen (Brandzæg, Torsteinson, Øyestad, 2016).
Å opparbeide sosial kompetanse vil si å søke en balanse mellom omtanke for andre og ivaretakelse av seg selv. Det er viktig for å forebygge senere tilpasningsvansker. Det skal styrke selvbildet og gjøre i stand til å omgås andre på en fredelig måte. Det forebygger mobbing og vold.

Sosial kompetanse er ikke en ferdighet noen barn har, som andre barn ikke har. Det er en kompetanse barn må øve på for å mestre. I barnehagen har barna gode vilkår for å være i samspill med andre barn, og å øve opp sin sosiale kompetanse. De voksnes rolle er avgjørende for barns utvikling av sosial kompetanse. Alle barn trenger voksne som er tett på og ser barnas samspillsmønstre, setter ord på det som skjer, og gir råd for hvordan barna kan samhandle positivt med hverandre.
Kombinasjonen av fasthet og godhet vil bidra til å gi barnet den tryggheten det trenger for å utvikle sosiale ferdigheter. Det betyr at voksenansvaret også dreier seg om å gripe aktivt inn når noen ser ut til å trenge hjelp. Uten voksenstyring kan erting og plaging utvikle seg til mobbing. Det er i barnehagen det grunnleggende antimobbearbeidet foregår, fordi barna her får sine første erfaringer med både å hevde seg i en gruppe og samtidig ta hensyn til andre. (Brandzæg, Torsteinson, Øyestad 2016)

Å observere barnas lek kan gi nyttig informasjon om barns utvikling og ikke minst om negative handlinger som kan oppstå. Derfor er observasjon en viktig del av mobbeadferdsforebyggingen. De voksne må følge med på leken. Det betyr ikke å overvåke barna, men å holde et øye med på avstand, ha ører og øyne og intuisjon med seg. Kanskje er det spesielt viktig i utelek, hvor det er lett å stikke seg bort og hvor barn kan bli plaget og mobbet uten at dere voksne oppdager det (Brandzæg, Torsteinson, Øyestad, 2016).

Det er mange program som selges til bruk i barnehager for å jobbe med barns sosiale kompetanse.
Et tiltaksprogram basert på atferdslæring klarer aldri å erstatte eller favne alle de nyansene av den sosiale virkeligheten som skjer i leiken (Idsøe og Roland, 2017). Forebygging av mobbeadferd bør betraktes som en naturlig del av den daglige pedagogikken heller enn som et eget program ifølge Idsøe og Roland (Repo&Repo, 2016). Det er altså ved å være tett på og veilede barna i leik og hverdagsaktiviteter vi jobber best med sosial kompetanse.
Når det er sagt, så kan det likevel være aktuelt å bruke et program i tillegg. Slike program kan brukes som et tiltak for å sikre at alle barn får den samme opplæringen, og at barn, foreldre og ansatte bruker de samme begrepene. Når et enkelt barn eller flere barn har en spesifikk utfordring og man skal sette inn et tiltak, kan et program også være nyttig. Mange program har i tillegg fokus på hvordan man kan øke personalgruppas kompetanse, slike felles prosesser er viktig for å sikre systematisk arbeid.

For å forstå sosial kompetanse begrepet og for å veilede barna best mulig er det hensiktsmessig å dele begrepet sosial kompetanse inn i noen undergrupper av sosiale ferdigheter. Mange barnehager har brukt «Du og jeg og vi to» (Kari Lamer, 1997) og har god kjennskap til begrepene. Sosial kompetanse deles her inn i -empati og rolletaking- prososiale handlinger og atferd-selvkontroll-selvhevdelse-leik, glede og humor. Er barnehagens personale kjent med «Du og jeg og vi to» og disse begrepene kan det være hensiktsmessig å bruke dette videre. Det finnes mange andre gode, nyere program. Ved valg av metoder og program er det viktig å velge et som er basert på forskning. I boka Mobbeadferd i barnehagen (Idsøe og Roland, 2017) er andre begrep og metoder brukt, denne boka kan være et godt alternativ.

Kilder:

Du og jeg og vi to, Kari Lamer, 1997

Se barnet innenfra, Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen, Brandtzæg, Torsteinson & Øiestad, 2014

Mobbeatferd i barnehagen, Idsøe & Roland, 2017

Læringssenteret i Stavanger.

Udir.no

Ingunn Størksen (7.11. 2013).

Steg for steg.

Språk

SPRÅK

Språk er en viktig del av barns liv. Barn må lære seg til å bruke språket hensiktsmessig og forstå det som blir sagt til dem. For å kunne stå i vanskelige situasjoner er det viktig at barna lærer seg å si ifra og bruke språket til å stå imot. Derfor er språkarbeid i barnehagen en viktig del av det forebyggende arbeidet mot mobbing. Rammeplanen sier at; «personalet skal sørge for at alle barn får varierte og positive erfaringer med å bruke språk som kommunikasjonsmiddel, som redskap for tenkning og som uttrykk for egne tanker og følelser». Dette understreker hvor viktig det er at barnehagen har fokus på barns språkutvikling og legger til rette for aktiviteter som styrker språkforståelsen og uttrykksevnen til barna.

Rammeplanen legger vekt på at barnehagen skal bidra til at barna får uttrykke sine følelser, tanker, meninger og erfaringer på ulike måter. Barna skal få erfaringer med å bruke språket til å skape relasjoner, delta i lek og som redskap for å løse konflikter. Dette er viktige egenskaper/ferdigheter barna må ha for å kunne stå imot og si ifra når de opplever samspill som er vanskelige.

For at barn skal få disse erfaringene eller ferdighetene, må personalet være bevisste på hvordan de kommuniserer med barna gjennom hele barnehagedagen. Veilederen til Udir (2013) «Språk i barnehagen, mye mer enn bare prat», sier «Barnehagens språkarbeid skal gjennomsyre hele barnehagedagen». Denne veilederen vise hvordan barnehagen kan jobbe med språkstimulering og har gode refleksjonsoppgaver som kan hjelpe personalet til å bli enda mer bevisste språkmodeller.

Det viktigste er de voksnes tilstedeværelse i barnas hverdag. Den voksne må være tilstede og bevisst på å bruke språket aktivt gjennom hele dagen. Når det skjer episoder i barnehagen, må de voksne ta det opp, snakke om hva som har skjedd, hva en kunne gjort annerledes ol. Ved å gjøre dette får barna gode språkerfaringer samtidig som de utvikler sin sosiale kompetanse.

De voksne må bruke tid på å lære barn ord/begreper og hva de ulike begrepene betyr. Gjør man dette sammen med å visualisere ordene får det en ekstra effekt. Bruk av bilder og konkreter er nyttige redskaper i språkarbeidet. Det er viktig å begynne denne bevisstheten og begrepsjobbingen allerede på småbarnsavdelingen.

I Kongsberg har pedagogene fått opplæring i hvordan de kan bruke «By opp barnet til dans» – observasjon av tidlig kommunikasjon. Dette skjemaet måler barnets språklige engasjement og fysiske aktivitetsnivå. Samlet gir dette et bilde av barnets språklige engasjerbarhet. Skjemaet kan fylles ut av både foreldre og barnehageansatte. Skjemaet er raskt å fylle ut og gir presis indikasjon på hvilke barn som trenger ekstra oppfølging.

Det er viktig å bli oppmerksom på disse barna tidlig, slik at barnehagen kan hjelpe dem og støtte dem videre. En av metodene som kan bli brukt i forhold til de barna som trenger ekstra språklig støtte er «Strukturert ordlæring». Denne metoden har pedagogene også fått opplæring i. Forskning viser at i mange tilfeller ser det ut som om barn med språkvansker «våkner» språklig og sosialt etter å ha gjennomgått opplæringen «Strukturert ordlæring». Denne opplæringen har vært et samarbeid mellom barnehagene i Kongsberg og PPT som er til barnas beste.

Kilder:

«Språk i barnehagen, mye mer enn bare prat» fra Utdanningsdirektoratet

Rammeplan for barnehager, innhold og oppgaver, 2017

Mobbing er primært et lært handlingsmønster og det kan avlæres eller forholdene rundt barna kan forandres, slik at ikke mobbing oppstår. Vi voksne i barnehagen kan jobbe for at det ikke utvikler seg uhensiktsmessige handlingsmønster som leder til vedvarende mobbeproblemer eller negativ atferd. Vi må jobbe for at barna lærer gode holdninger og at barna praktiserer ferdigheter som er viktig å kunne for å stå opp mot mobbing. Det første og viktigste steget er å snakke med barna om mobbing. Når voksne snakker åpent om mobbing med barna, vil barna få en opplevelse av at de voksne bryr seg og tar dem på alvor. For at barna skal få en forståelse av at de er i et miljø som er trygt, godt og inkluderende er det viktig at de voksne og barna snakker om hvordan de kan samarbeide for å stoppe og forebygge mobbing.

Si ifra

De ansatte må ha åpne sanser for å kunne og ville se om mobbing forekommer.  Det er viktig at barnehagepersonale kan identifisere barn med mobbeatferd og barn som opplever å bli utsatt for krenkende atferd

Hvis det skulle oppstå en hendelse der et barn føler seg mobbet, krenket eller utestengt, har du som jobber i barnehage plikt til å ta tak i det. Dette er presisert i Rammeplanen for barnehagen, der det står: «Om et barn opplever krenkelser eller mobbing, må barnehagen håndtere, stoppe og følge opp dette».

Hvis du som barnehageansatt oppdager eller lurer på om et barn kan føle seg mobbet eller krenket, gjør du følgende:

  • Ta det opp med pedagogisk leder eller styrer
  • Pedagogisk leder har ansvar for å informere styrer.
  • Pedagogisk leder og/eller styrer tar dette opp med foresatte

Se under Oppfølging for hvordan barnehagen jobber videre.

Oppfølging

Slik kan dere i barnehagen ta den negative hendelsen på alvor:

  • Det kommer en bekymring fra foresatte, personalet eller barnet til personalet i barnehagen.
  • Pedagogisk leder tar opp bekymringen med personalet på avdelingen.
  • Pedagogisk leder informerer styrer om saken.
  • Pedagogiske leder og/eller styrer innkaller til en foreldresamtale med foresatte til barnet som er utsatt for en negativ hendelse.
  • Pedagogiske leder gjennomfører en kartlegging av hva som har skjedd og hva dette dreier seg om. Observasjon er et viktig verktøy i denne kartleggingen. Observer situasjoner, overganger, samspill og rutiner.
  • Pedagogisk leder gjennomfører barnesamtaler med de aktuelle barna
  • Pedagogisk leder gjennomfører samtaler med de foresatte til de barna som har plaget/ertet.
  • Pedagogisk leder har ansvaret for å lage en oppfølgingsplan
  • Alle ansatte på avdelingen har ansvar for å gjennomføre oppfølgingsplanen
  • Oppfølgingsplanen evalueres og de foresatte orienteres

I oppfølgingsarbeidet kan det være nyttig å bruke tiltaksplaner, ulike sjekklister og referatmaler. I  boka “De er jo bare barn” av Ingrid Lund er det laget slike planer og maler. I tillegg til dette er ståstedsanalysen på Udir nyttig og bruke.

Observasjon

Observasjon 

Observasjon handler om å se og registrere hva som foregår i barnehagens praksis og om å analysere, tolke og forstå det en har observert. Observasjon krever å ta seg tid midt i den travle hverdagen. Gjør du det, vil du få muligheten til å se det som virkelig skjer mellom barna.

Systematiske observasjoner og den etterfølgende analyse- og refleksjonsprosessen kan bidra til å øke det pedagogiske personalets innsikt i og forståelse av barns trivsel, atferd og læring og styrke den faglige bevisstheten om læringsmiljøet og hvordan det virker inn på barnas læringsbetingelser.

En forutsetning for gode observasjoner er at vi er bevisste på vår egen posisjon som observatør, og at vi har innsikt i og kunnskap om det vi observerer.  “Når vi observerer noe, er vi samtidig med å skape det vi ser” (Løkken, 2012) Vi fanger ikke opp virkeligheten, men vårt bilde av virkeligheten. Det er derfor viktig at barnet blir observert i flere situasjoner og gjerne av flere personer.

Eksempel:

At Kari viser sinne, behøver ikke å bety at hun er aggressiv. Det kan henge sammen med at noen i barnegruppa ikke er greie mot henne, at de voksne ikke har lagt til rette aktiviteter som hun trives med eller at de ser at hun blir frustrert når hun ikke mestrer

Kvalitative metoder:

Løpende protokoll er en god metode for å innhente informasjon om hvordan barnet påvirker og påvirkes av miljøbetingelsene. Denne metoden kan gi oss hypoteser om hva som opprettholder problemet og den kan hjelpe oss til å flytte problemet fra barnet til miljøbetingelsene.

I løpende protokoll beskrives fortløpende hva som skjer. For å skjerpe observatørens oppmerksomhet er det viktig at personalgruppa på forhånd har utarbeidet noen spørsmål som observasjonen skal hjelpe til med å belyse.

Observasjonsnotatene kan ha en varighet på ett-tre minutter, slik at mye informasjon kan samles inn på relativt kort tid.

Problemet kan være at vi registrerer for mye, så det er viktig å velge noen få konkrete situasjoner man skal fokusere på.

En annen måte å bruke løpende protokoll på er at du setter deg ned en halv time eller en time og følge et enkelt barn med øynene. Etterpå skriver du ned alt du så, så detaljert som mulig. Hvordan tror du det er å være dette barnet i din barnehage?  Dette er en metode forskeren har brukt for å forske på om barnet trives i barnehagen.

I Loggbok skriver du ned iakttagelser, refleksjoner og tanker rundt ulike situasjoner i den pedagogiske praksisen som lykkes, er utfordrende eller problematisk med hensyn til enkelte barn eller barnegrupper. Når situasjoner blir beskrevet, utløser det refleksjoner over ens egen praksis som kan utvikle dypere forståelse av de beskrevne hendelsene.

For å få størst mulig utbytte av loggbok-skrivingen er det viktig at vi på forhånd har bestemt oss for hva vi vil konsentrere oss om, og hvorfor vi vil observere. Dere bestemmer også hvor lenge observasjonsperioden skal vare. Når observasjonsperioden er over, skal den innsamlede informasjonene analyseres og tolkes. Analysen går ut på å forstå og tolke observasjonene i lys av kunnskap/teori og undersøke om det er mønstre, tegn eller lignende som går igjen i beskrivelsene.

 

Kvantitative metoder:

Ved disse metodene observerer du deler atskilt fra hverandre. Du lager sjekkpunkter eller kategorier på forhånd. Observasjonen skjer ved systematisk utfylling av det ferdig lagde skjemat/sjekklista.

Etterpå foretar du målinger ved å telle. Dette gir et lite grunnlag for forståelsen av en helhet og sammenheng. Du studerer barnet uten å trekke inn den sammenhengen barnet er en del av. Det beste er å supplere denne metoden med kvalitative observasjoner.

Ulike kvantitative metoder:

Lekerelasjonsskjema registrerer hvilke barn som leker sammen i en avgrenset periode, og hvilke barns om bare i mindre omfang inngår i lekerelasjoner. Den gir en systematisk oversikt over hvem de ulike barna leker med i gruppa.

Med et sosiogram kan vi observere barnas sosiale interaksjoner, kommunikasjon, verbale og ikke-verbale utvekslinger osv. Metoden er velegnet til å kartlegge hvilke barn som er i kontakt med hverandre, og om det finnes barn i gruppa som er særlig populære eller blir oversett og isolert. Sosiogrammet egner seg best til å observere barns innbyrdes kommunikasjon i situasjoner der det finnes en fast struktur eller rammer rundt samværet – for eksempel en konkret oppgave eller aktivitet som det skal samarbeides om.

 

Ved å bruke ulike observasjonsmetoder, kan personalet har større mulighet til å bli oppmerksom på atferd som boka «Mobbeatferd i barnehagen» skisserer for å hindre at det skal utvikle seg mobbeatferd blant barna.

«Den er min», det å grabbe leker er en typisk atferd for små barn og regnes ikke som mobbing, men: dersom de voksne i barnehagen lar dette skje gjentatte ganger mot ett spesielt barn, slik at det blir et mønster, kan dette gå over til å bli verbale og kanskje fysiske former for mobbeatferd.

Små barn liker å hviske hemmeligheter til hverandre og gi hverandre rare kallenavn. Når hviskingen går over til ryktespredning og inneholder privat informasjon, eller når kallenavnene oppleves som vonde, og spesielt når ett barn blir målet for dette, så er vi over i noe som er mobbeatferd.

Rollelek/late-som-lek kan gi muligheter for noen barn til å oppnå eller spille ut makt og kan være manipulerende ovenfor lekekamerater. Når rolleleken går over i å utvikle seg i en negativ retning som at et barn alltid får en negativ rolle (den stygge hunden), får aldri en rolle med høy status (være mamma eller pappa) eller barn blir tvunget til å gjøre noe som er ubehagelig. I slike tilfeller kan rolleleken bli et redskap for at noen av barna bevisst og gjentatte ganger utøver makt over andre barn som ikke greier å stå imot.

Barn som sier: «Du får ikke leke med meg», gjør gjerne ikke dette som en bevisst ekskluderingsstrategi, men dette kan utvikle seg til relasjonell mobbing og eskalere til mer sofistikerte former for sosial ekskursjon som brukes av eldre barn (Du får ikke være min venn, hvis du er venn med henne).

I tillegg til dette kan vi være oppmerksom på barn som synes det er vanskelig å si ifra, har få/ingen venner, synes det er vanskelig å forhandle om ting, blir fort utålmodige, mangler mestringsstrategier, har lite lekekompetanse og mangler evnen til å gå inn i relasjoner med andre ol.

Om atferden kan kalles mobbing eller ikke, kommer an på hvordan miljøet rundt håndterer atferden. Hva de voksne rundt barna velger å ta tak i eller ikke, kan ha stor innvirkning på om atferden skjer en gang eller om den får mulighet til å opptre flere ganger.

For at barn med begynnende mobbeatferd ikke skal få utviklet denne atferden må de voksne rundt barnet være observante og bevisste sin rolle. Hvordan de voksne velger å møte og ta tak i ulik type atferd er avgjørende for barna med begynnende mobbeatferd og for de barna som blir utsatt for mobbeatferd. For å hjelpe oss til å «se» kan vi benytte oss av ulike observasjonsmetoder.

 

Kilde:

Seland, M., Sandseter, E.B.H. og Bratterud,Å. (2015) One-to three-year-old children’s experience of subjective wellbeing in day care. Contemporary Issues in Early Childhood 16(1), 70-83

Nielsen, M.M. (2016) Dette vet vi om barnehagen: Observasjon og pedagogisk analyse, Redigert av Nordahl, T. og Hansen, O.

Idsøe, E.C. og Roland. P. (2017) Mobbeatferd i barnehagen, temaforståelse-forebygging-tiltak

Gudjonsson, I. Publisert 17.08.17.  Læringsmiljøsentret; Slik kan barnehagen jobbe mot mobbing.

Hvordan gjennomføre barnesamtaler

Barnesamtaler i et mobbeforbyggende perspektiv

Hvorfor barnesamtaler?

Norge har forpliktet seg på å følge FNs konvensjon (1989) om barns rettigheter, blant annet til å medvirke og gi uttrykk for sine synspunkter. Verdier som respekt for menneskeverdet, likeverd og solidaritet er forankret i menneskerettighetene. Samtaler gir barn opplevelse av å bli tatt på alvor.  Samtalens kvalitet er avhengig av visse rammer. Det etiske ansvaret er asymmetrisk og ligger hos voksne personer. Barn skal ikke overlates et ansvar de ikke er rustet til å ta. Samtaler som føres i en omsorgsfull atmosfære kan være med å gi barn som opplever vanskelige situasjoner livsnødvendig hjelp. Mobbing kan utarte seg om det ikke tas tak i tidlig. Barnas integritet skal ivaretas, deres stemmer høres og de har krav på beskyttelse.

Strukturerte barnesamtaler skal på forhånd avklares med barnets foresatte, som må gi tillatelse til at samtalen kan finne sted. Spørsmål som skal stilles skal gjøres kjent på forhånd.

Forutsetninger for en god barnesamtale og metodikk

Samtaler med barn knyttet til sensitive temaer som krenkelser, må føres i en beskyttet atmosfære der barnet opplever trygghet og får nok tid og rom. Samtalepartners bevissthet, holdning og kunnskap om kommunikasjon med barn er vesentlig. Å kunne skille ut egne opplevelser og følelser fra barnets, er vesentlig for ikke å legge inn egne føringer eller antagelser i barnets fortelling.  Et tillitsforhold, der voksenpersonen har et visst kjennskap til barnets situasjon kan være viktig for å forstå og tolke barnets utsagn og kroppsspråk. Det forutsettes at voksne med all tydelighet har ansvar for samtalens form og retning, slik at det ikke fører til enda større krenkelser av barnets selvfølelse. Samtalen kjennetegnes ved varsomhet, tydelighet og anerkjennelse. Barnet skal få støtte til å fortelle om egne opplevelser og til å kjenne på følelser. Om voksne er tause i møte med barns vanskelige opplevelser kan barnet føle at det ikke er ønsket å snakke om det, og føre til at barnet ikke “tror” på egne opplevelser eller følelser.

Barnet skal føle seg sett og hørt. Samtalen kjennetegnes ved aktiv lytting og bekreftelse av barnets egne opplevelser. Spørreord som hva og hvordan er åpnende for samtalen. Bruk av «hvorfor» er derimot vanskelig, da det kan føre til at barnet forsøker å begrunne eller påføre seg selv årsaken til at han/hun for eksempel ikke får være med. Den voksne samtalepartneren bør våge å tørre å spørre, og tåle å høre det som kommer fram. Det handler om ikke å «ta over sannheten» eller lede samtalen bort fra det vesentlige. Samtidig er samtalens forløp den voksnes ansvar. Det kan være en vanskelig balansegang mellom ikke å gi seg så lett eller presse på. Man skal kunne stoppe i tide. Spørsmål som «jeg ser/hører/lurer på… jeg vil gjerne høre mer… hva tenker du på… hvordan føles det» kan være døråpnere for barnet. Å gi barnet tid og tåle stillhet er ofte en utfordring for den voksne, og en forutsetning for å gi barnet et «rom» for egen fortelling.  Oppsummering som avslutning av samtalen er viktig for at barnet skal gå ut av den med en følelse av å være omsluttet og ivaretatt. Det kan være samtalen må fortsettes og i alle fall følges opp av tiltak og ansvarsfordeling. Det handler om mer enn teknikker. Respekt for barnet, innlevelse, fleksibilitet, forståelse og kvalitet på relasjonen er byggesteiner for samtaler som kan lede til en forbedring eller løsning av barnets situasjon. Samtaler forplikter og ansvarlig-gjør de voksne til å styrke barnets selvbilde og hjelpe det til å finne sine styrker og roller i et inkluderende barnefellesskap.

Det finnes støttematerialer som kan være hjelpende for barnesamtalen, som: «Samtalebilder-  et kommunikasjonsverktøy”, (Holmsen, 2010). «Filosofiske samtaler i barnehagen, å ta barns tenkning på alvor» (Olsholt, Lahaise, Schjelderup, 2010).

Noen eksempler på spørsmål som kan være utgangspunkt for samtaler med barn:

Ved bruk av bilder som støttemateriell:

  • Fortell hva du ser på bildet
  • Hva tenker du om det som skjer?
  • Hvordan har … det, tro?
  • Hva kan de andre barna gjøre når noen er lei seg/ ikke får være med/ noen gjør ting som … blir lei seg for?
  • Hva kan de andre barna gjøre?
  • Hva kan de voksne gjøre?
  • Hvordan kan … bli glad igjen?

Fokuserte spørsmål, som leder inn på det du vil høre mer om:

  • Noen ganger blir … veldig lei seg, når … ikke får være med/noen har gjort ting som var vondt for…/ … tenker på triste/ vanskelige/ ting…
  • Hva kan vi gjøre Da?
  • Hva skulle du ønske kunne skje?
  • Hvis du skulle ha det veldig bra, hvordan skulle det vært her da? Hva skulle du gjøre? Hva skulle andre gjøre? Voksne?

Det er vanskelig å forberede konkrete spørsmål. Samtalen kan ta helt annen retning, barnet kan la være å svare, eller blir opptatt av andre ting. Viktig er at den voksne holder fokus, peiler inn retning, klarer å avslutte i tide, er kreativ og fantasifull i bruk av spørsmål og hjelpemateriell. Og aller viktigst; relasjonen mellom samtalepartnere/ barn/ voksne.

Eksempler fra Filosofiske samtaler med barn (Børresen  2016, veiledningshefte, begrepskort, loggbøker og terninger).

Begrepskortene kan brukes ved å legge ut og samtale om bildet på aktuelle kort med tema som: redd, venner, ensom, liten/stor, trøste,glad, modig, slem, annerledes, snill,rettferdig, galt/rett, sint, sjalu,trist, alene, hjelpe, drømme…

Kilder:

Eide, B. og Winger.N. (2011). Fra barns synsvinkel. Intervju med barn- metodiske og etiske refleksjoner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Gamst. K.M.T. (2017) Profesjonelle barnesamtaler. Å ta barn på alvor. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Langballe, Å. ( 2011). Den dialogiske barnesamtalen. Hvordan snakke med barn om sensible temaer. Kompendium. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Øvreeide H. (2009). Samtal med barn: metodiska samtal med barn i svåra livssituasjoner. Lund: Studentlitteratur

Öhman, M. (2016). Samtaler og samspill med barn. Oslo. Pedagogisk Forum

Utdanningsdirektoratet

Tiltak kan være:

  • Systematisk observasjon av vennskap og alle barns relasjoner i barnegruppa
  • Voksne som har oversikt inne og ute
  • Dele barna inn i mindre grupper
  • Aktive voksne som er tett på i leken, veileder og støtter
  • Voksne som er tett på i rutiner og overgangssituasjoner
  • Voksne som bryr seg, bekrefter og verdsetter barns ulikheter
  • Voksne som skaper miljøer for gode, åpne samtaler der barn får medvirke
  • Tydelige voksne som gir barna verktøy for god samhandling og konfliktløsning
  • Gjennomføre aktiviteter med barna om temaer som: Hva er mobbeatferd og mobbing, forskjellen på erting og mobbing, å gjøre noe med eller uten vilje, inkludering. Det kan være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i historier, fortellinger og bøker.
  • Barnehagen bør også vurdere sitt forebyggende arbeid:

Bevisste voksene

BEVISSTE VOKSNE

Som voksen i barnehagen må du være bevisst på hvordan du møter det enkelte barn og barnegruppen. Hvordan du velger å møte barna har innvirkning på relasjonen mellom dere. Ved å bruke den autoritative voksenstilen, som innebærer voksne som er varme og anerkjennende, samtidig som de tar styring når det trengs, ved å sette tydelige grenser som formidles gjennom positive forventninger, vil du oppleve at barna får tillit og trygghet til deg. Implementeringen av denne voksenstilen er samfunnets uttrykk for satsing på tidlig innsats.

Autoritativ voksenstil påvirker barnet generelt i en positiv retning og det gjelder også barn med utfordrende atferd. Barnet mottar det som handler om krav og forventninger i en atmosfære som er preget av varme og tillit. Den varme og grensesettende voksne arbeider bevisst med å utvikle gode relasjoner til barnet og viser en aksepterende holdning.

Gjennom perspektivtaking blir den voksne bedre i stand til å forstå og imøtekomme barnets behov. Det handler om å kunne se omgivelsene med barnets øyne og kunne sette seg inn i barnets tanker, følelser og ønsker. Dette gir barnet følelsen av at de voksne virkelig bryr seg, at de voksne ønsker kontakt og det bekrefter barnets egenverdi.

Pianta (1999) bruker begrepet «banking time» og det handler om den voksnes kvalitetstid i samvær med det enkelte barn. Banking time er de gylne øyeblikk gjennom dagen hvor det etableres en helt spesiell god og varm atmosfære mellom barnet og den voksne. Et eksempel på det kan være: Å gjøre hyggelige ting sammen og delta i de aktivitetene som barnet er interessert i. Vis glede og bruk humor sammen med barnet. Følg barnets initiativ, da opplever barnet at du er interessert og at du bryr deg om det og deres interesse.

Barn trenger å oppleve seg anerkjent og forstått. Vi må sette ord på det vi ser og hvordan vi opplever barnets personlighet. Barnet skal bli sett, hørt og behandlet som et subjekt. Vi skal ha fokus på hva barnet KAN, se etter det positive, finne barnets interesse og motivasjon. Bekreft barnet for det de gjør og sier.

Berit Bae sier: «Anerkjennelse er en væremåte eller holdning, og ikke en kommunikasjonsteknikk. Å forholde seg anerkjennende innebærer å kunne ta i bruk hele seg – både følelser og intellekt. Det er ikke snakk om ytre håndgrep eller teknikker, men noe som må komme innenfra.» (Lund & Helgeland, 2016).

Du som voksen må se den andre, barnet, til forskjell fra å ikke se barnet. Det er viktig at du setter ord på barnets positive egenskaper. Barn er forskjellige og har ulike utfordringer. Denne «annerledesheten» skal vi også anerkjenne. Vi skal anerkjenne verdier og levesett som er forskjellig fra våre egne verdier. Barnehagen skal ha en inkluderende holdning og alle barna skal føle seg som en del av det sosial fellesskapet. Har de voksne i barnehagen denne forståelsen av anerkjennelse, danner det grunnlaget for en anerkjennende praksis i barnehagen.

Kilde:

Kompetanseløft i barnehagen av Pål Roland, 2015

Mobbing i barnehagen, anerkjennelse som forebygging av Ingrid Lund og Anne Helgeland, 2016

Anerkjennelse

ANERKJENNELSE:

Det er alltid de voksne som har ansvar for relasjonene i barnehagen – alltid, uten unntak. Barn trenger støtte og veiledning fra voksne for å finne ut av hvordan de kan etablere vennskap, og hva de skal gjøre når konflikter oppstår. I barnehagehverdagen vil barn oppleve å bli utestengt fra lek, det vil bli sagt stygge ting og noen blir lei seg. Det er en del av det å «finne ut av det» med hverandre. Når vi snakker om mobbing eller mobbeatferd, snakker vi om barn som gjentatte ganger utsettes for negative hendelser fra andre i lek og samspill, der barn opplever å ikke være en betydningsfull person i fellesskapet. Anerkjennelse er viktig både med tanke på forebyggende arbeid mot mobbing, og som innfallsvinkel i arbeidet med relasjoner når mobbing skjer. Her snakker vi ikke om en metode, men grunnleggende holdningsarbeid blant de voksne i barnehagen. De voksne må endre holdning og handling for å forebygge mobbing.

Anerkjennelse er ikke en kommunikasjonsteknikk vi kan lære oss mekanisk, men det må ligge i den voksnes personlighet og virke naturlig for barnet. Anerkjennelse er når barnet erfarer at voksne gjør alt de kan for å ta barnets opplevelser, tanker og følelser på alvor – gjennom å lytte, forstå, akseptere, tolerere og bekrefte.

Begrepet speiling av budskapet er også sentralt når vi snakker om anerkjennelse. Ikke bare ordene som er sagt blir gitt tilbake, men også følelsen som blir formidlet, matcher det som barnet uttrykker (Stern, 2003). En kan lære seg å bekrefte budskap rent mekanisk ved å skru på et empatisk ansikt, nikke på de rette plassene, men likevel ikke anerkjenne. Det er dette Berit Bae tar med i sin definisjon av anerkjennelse; det er ikke en kommunikasjonsteknikk, men en væremåte eller holdning (Korsvold & Bae, 2011)

Når et barn forteller den voksne om gjentatte negative hendelser knyttet til for eksempel utestengelse av lek, er det tre forhold som må være tilstede fra den voksnes side:

  • Delt oppmerksomhet (vi ser etter det samme) Når et barn gir et budskap gjennom kropp eller ord, prøver den voksne å finne barnets oppmerksomhet og retter seg inn mot det. Når for eksempel et barn forteller om en mobbe episode, er den voksnes væremåte og spørsmål preget av åpen nysgjerrighet og ikke forutinntatte holdninger.
  • Deling av intensjonen (vi vil det samme). I dialogen med barnet viser den voksne at de ønsker å støtte barnet i å bli inkludert.
  • Deling av følelser (vi føler det samme). Her ligger den voksnes evne til å kommunisere følelser, både egne og andres. Når barn blir ekskludert fra fellesskapet, er det helt nødvendig at det snakkes om følelser for at barnet skal kjenne seg anerkjent. Noen barn har et språk for følelser, andre har det ikke, fordi de ikke er blitt møtt på egne følelser og/eller fordi de ikke har lært et språk for de ulike følelsene. Da blir det ekstra viktig at barnehagen har en praksis der følelser har en sentral plass.

Når et barn vil dele en opplevelse, er de avhengig av at den voksne vil ta imot. Barn vil som regel samarbeide, men opplever barnet gjentatte ganger at de vil dele, men blir ikke møtt, vil de miste motet og droppe å dele opplevelsen.

Når vi bekrefter barn kan det være en misforståelse at vi alltid må være enige i det som formidles til oss voksne. Vi kan gå i fellen at vi blander anerkjennende kommunikasjon med det å tilfredsstille den andres behov for alltid å ha rett. I anerkjennelse er det ikke snakk om å ha rett eller galt, men det handler om å ta barnets perspektiv, bekrefte at en har sett og hørt, og i første omgang legge bort fortolkninger. Du skal ikke «jatte med» barnet, men ta opplevelsen på alvor.

To eksempler:

Thomas 5 år kommer inn fra uteleken, og gråter idet han setter seg på benken i gangen. Anette (pedagog) er på vei inn på avdelingen, men stopper opp (går ikke bare forbi) når hun hører Thomas gråte. Hun setter seg ned på huk og tørker tårene med skjorteflaket på blusen sin (en bekreftelse på at hun har sett tårene og gjerne vil trøste).

Anette: «Hva er det som har skjedd, lille venn?» (rolig og trygg stemme som bekrefter interesse, som viser at hun lytter til det hun ser. Gjennom spørsmålet viser hun at hun gjerne vil høre mer for å forstå hva som har skjedd.)

Thomas: «Jeg gikk bort til Petter og Kari i klatrestativet, og de sa at jeg måtte gå bort.»

Anette: «Sa de at du måtte gå bort?» (Speiler det som er sagt i en spørrende tone for å sjekke ut om hun har hørt riktig)

Thomas: «Mmm»

Anette: «Det høres ikke noe greit ut» (forståelse for at dette er vanskelig)

 

Det står i sterk kontrast til dette:

Thomas 5 år kommer inn fra uteleken, og gråter idet han setter seg på benken i gangen. Anette (pedagog) er på vei inn på avdelingen, ser Thomas gråte og blir stående, og sier med en lettere utålmodig stemme:

Anette: «Hva er det som har skjedd igjen nå da?» (Kan lett tolkes som: alltid noe galt med deg!)

Thomas: «Jeg gikk bort til Petter og Kari i klatrestativet, og de sa at jeg måtte gå bort.»

Anette: «Da er det bare å si at de må slutte med det der» (ingen bekreftelse på budskap, men ansvar tilbake til Thomas som selv må si ifra).

«Alle som vil kan være i lekestativet»

 

Bagatellisering av barns opplevelser skaper gode vekstvilkår for mobbing. Å lytte til barns opplevelser gjennom atferd og språk er nødvendig for å avdekke sosiale prosesser på avveie. Bekreftelsen er et åpenbart tegn på at vi er interessert i å lytte til barnet, finne ut hvordan barnet opplever det akkurat her og nå. Vår bekreftelse gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon gir barnet en opplevelse av at det er betydningsfullt og viktig for oss. Denne formen for kommunikasjon er avhengig av at vi ikke gjemmer oss bak unnskyldninger som fraskriver oss ansvaret for relasjonene i barnehagen.

Kilde:

Mobbing i barnehagen, Anerkjennelse som forebygging av Ingrid Lund og Anne Helgeland, 2016

Sosial kompetanse

SOSIAL KOMPETANSE

Det å jobbe med sosial kompetanse i barnehagen er svært viktig for å forebygge mobbing.  Rammeplan for barnehager sier at sosial kompetanse innebærer å kunne samhandle positivt med andre i ulike situasjoner og avpasse sin atferd etter den sosiale konteksten. Sosial kompetanse er en forutsetning for å fungere godt sammen med andre og omfatter ferdigheter, kunnskaper og holdninger som utvikles gjennom sosialt samspill.
Sosialt kompetente barn kan klare å stå imot mobbing, de kan stoppe de som mobber, og de kan la være å delta i mobbing. Forskning viser at barn som utvikler sosiale ferdigheter i barnehageårene har mindre psykiske problemer og bedre sosial tilpasning ved ti års alder enn barn som mangler den tidlige sosiale kompetansen (Brandzæg, Torsteinson, Øyestad, 2016).
Å opparbeide sosial kompetanse vil si å søke en balanse mellom omtanke for andre og ivaretakelse av seg selv. Det er viktig for å forebygge senere tilpasningsvansker. Det skal styrke selvbildet og gjøre i stand til å omgås andre på en fredelig måte. Det forebygger mobbing og vold.

Sosial kompetanse er ikke en ferdighet noen barn har, som andre barn ikke har. Det er en kompetanse barn må øve på for å mestre. I barnehagen har barna gode vilkår for å være i samspill med andre barn, og å øve opp sin sosiale kompetanse. De voksnes rolle er avgjørende for barns utvikling av sosial kompetanse. Alle barn trenger voksne som er tett på og ser barnas samspillsmønstre, setter ord på det som skjer, og gir råd for hvordan barna kan samhandle positivt med hverandre.
Kombinasjonen av fasthet og godhet vil bidra til å gi barnet den tryggheten det trenger for å utvikle sosiale ferdigheter. Det betyr at voksenansvaret også dreier seg om å gripe aktivt inn når noen ser ut til å trenge hjelp. Uten voksenstyring kan erting og plaging utvikle seg til mobbing. Det er i barnehagen det grunnleggende antimobbearbeidet foregår, fordi barna her får sine første erfaringer med både å hevde seg i en gruppe og samtidig ta hensyn til andre. (Brandzæg, Torsteinson, Øyestad 2016)

Å observere barnas lek kan gi nyttig informasjon om barns utvikling og ikke minst om negative handlinger som kan oppstå. Derfor er observasjon en viktig del av mobbeadferdsforebyggingen. De voksne må følge med på leken. Det betyr ikke å overvåke barna, men å holde et øye med på avstand, ha ører og øyne og intuisjon med seg. Kanskje er det spesielt viktig i utelek, hvor det er lett å stikke seg bort og hvor barn kan bli plaget og mobbet uten at dere voksne oppdager det (Brandzæg, Torsteinson, Øyestad, 2016).

Det er mange program som selges til bruk i barnehager for å jobbe med barns sosiale kompetanse.
Et tiltaksprogram basert på atferdslæring klarer aldri å erstatte eller favne alle de nyansene av den sosiale virkeligheten som skjer i leiken (Idsøe og Roland, 2017). Forebygging av mobbeadferd bør betraktes som en naturlig del av den daglige pedagogikken heller enn som et eget program ifølge Idsøe og Roland (Repo&Repo, 2016). Det er altså ved å være tett på og veilede barna i leik og hverdagsaktiviteter vi jobber best med sosial kompetanse.
Når det er sagt, så kan det likevel være aktuelt å bruke et program i tillegg. Slike program kan brukes som et tiltak for å sikre at alle barn får den samme opplæringen, og at barn, foreldre og ansatte bruker de samme begrepene. Når et enkelt barn eller flere barn har en spesifikk utfordring og man skal sette inn et tiltak, kan et program også være nyttig. Mange program har i tillegg fokus på hvordan man kan øke personalgruppas kompetanse, slike felles prosesser er viktig for å sikre systematisk arbeid.

For å forstå sosial kompetanse begrepet og for å veilede barna best mulig er det hensiktsmessig å dele begrepet sosial kompetanse inn i noen undergrupper av sosiale ferdigheter. Mange barnehager har brukt «Du og jeg og vi to» (Kari Lamer, 1997) og har god kjennskap til begrepene. Sosial kompetanse deles her inn i -empati og rolletaking- prososiale handlinger og atferd-selvkontroll-selvhevdelse-leik, glede og humor. Er barnehagens personale kjent med «Du og jeg og vi to» og disse begrepene kan det være hensiktsmessig å bruke dette videre. Det finnes mange andre gode, nyere program. Ved valg av metoder og program er det viktig å velge et som er basert på forskning. I boka Mobbeadferd i barnehagen (Idsøe og Roland, 2017) er andre begrep og metoder brukt, denne boka kan være et godt alternativ.

Kilder:

Du og jeg og vi to, Kari Lamer, 1997

Se barnet innenfra, Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen, Brandtzæg, Torsteinson & Øiestad, 2014

Mobbeatferd i barnehagen, Idsøe & Roland, 2017

Læringssenteret i Stavanger.

Udir.no

Ingunn Størksen (7.11. 2013).

Steg for steg.

Språk

SPRÅK

Språk er en viktig del av barns liv. Barn må lære seg til å bruke språket hensiktsmessig og forstå det som blir sagt til dem. For å kunne stå i vanskelige situasjoner er det viktig at barna lærer seg å si ifra og bruke språket til å stå imot. Derfor er språkarbeid i barnehagen en viktig del av det forebyggende arbeidet mot mobbing. Rammeplanen sier at; «personalet skal sørge for at alle barn får varierte og positive erfaringer med å bruke språk som kommunikasjonsmiddel, som redskap for tenkning og som uttrykk for egne tanker og følelser». Dette understreker hvor viktig det er at barnehagen har fokus på barns språkutvikling og legger til rette for aktiviteter som styrker språkforståelsen og uttrykksevnen til barna.

Rammeplanen legger vekt på at barnehagen skal bidra til at barna får uttrykke sine følelser, tanker, meninger og erfaringer på ulike måter. Barna skal få erfaringer med å bruke språket til å skape relasjoner, delta i lek og som redskap for å løse konflikter. Dette er viktige egenskaper/ferdigheter barna må ha for å kunne stå imot og si ifra når de opplever samspill som er vanskelige.

For at barn skal få disse erfaringene eller ferdighetene, må personalet være bevisste på hvordan de kommuniserer med barna gjennom hele barnehagedagen. Veilederen til Udir (2013) «Språk i barnehagen, mye mer enn bare prat», sier «Barnehagens språkarbeid skal gjennomsyre hele barnehagedagen». Denne veilederen vise hvordan barnehagen kan jobbe med språkstimulering og har gode refleksjonsoppgaver som kan hjelpe personalet til å bli enda mer bevisste språkmodeller.

Det viktigste er de voksnes tilstedeværelse i barnas hverdag. Den voksne må være tilstede og bevisst på å bruke språket aktivt gjennom hele dagen. Når det skjer episoder i barnehagen, må de voksne ta det opp, snakke om hva som har skjedd, hva en kunne gjort annerledes ol. Ved å gjøre dette får barna gode språkerfaringer samtidig som de utvikler sin sosiale kompetanse.

De voksne må bruke tid på å lære barn ord/begreper og hva de ulike begrepene betyr. Gjør man dette sammen med å visualisere ordene får det en ekstra effekt. Bruk av bilder og konkreter er nyttige redskaper i språkarbeidet. Det er viktig å begynne denne bevisstheten og begrepsjobbingen allerede på småbarnsavdelingen.

I Kongsberg har pedagogene fått opplæring i hvordan de kan bruke «By opp barnet til dans» – observasjon av tidlig kommunikasjon. Dette skjemaet måler barnets språklige engasjement og fysiske aktivitetsnivå. Samlet gir dette et bilde av barnets språklige engasjerbarhet. Skjemaet kan fylles ut av både foreldre og barnehageansatte. Skjemaet er raskt å fylle ut og gir presis indikasjon på hvilke barn som trenger ekstra oppfølging.

Det er viktig å bli oppmerksom på disse barna tidlig, slik at barnehagen kan hjelpe dem og støtte dem videre. En av metodene som kan bli brukt i forhold til de barna som trenger ekstra språklig støtte er «Strukturert ordlæring». Denne metoden har pedagogene også fått opplæring i. Forskning viser at i mange tilfeller ser det ut som om barn med språkvansker «våkner» språklig og sosialt etter å ha gjennomgått opplæringen «Strukturert ordlæring». Denne opplæringen har vært et samarbeid mellom barnehagene i Kongsberg og PPT som er til barnas beste.

Kilder:

«Språk i barnehagen, mye mer enn bare prat» fra Utdanningsdirektoratet

Rammeplan for barnehager, innhold og oppgaver, 2017

Kilder:

Rammeplan for barnehagen, 2017

Nettstedet: Nullmobbing.no

Forskningsprosjektet «Hele barnet hele løpe, mobbing i barnehagen»,2015

Mobbeatferd i barnehagen, Idsøe & Roland, 2017

© 2017 Kopirett - Kongsberg Kommune | Design og hosting levert av Akari AS